Selv om jeg nå straks fyller 57 år så er jeg en mennesketype som aldri slutter å sette meg mål, og denne gangen bestemte jeg meg for at jeg vil bli kvalifisert og starte dressur i NM for fjordinger i 2019 – altså neste år. For å kunne det, må man ha endel andre ting på plass – og det første var å ta et teoretisk og praktisk kurs for å få grønt kort, noe man må ha for å kunne starte i konkurranser i dressur og andre grener. Dette kurset tok jeg i februar og gruet meg vanvittig til den praktiske testen, som består av en dressur del OG en sprang del.
Som om ikke det var nok, så bestemte vi oss for å reise avgårde med Unik (som jeg bare har hatt siden september i fjor) og ta det praktiske MED henne…og vi hadde ikke hoppet sammen engang!
Jeg prøvde å si til meg selv at vi fikk ta alt som trening, og dersom vi ikke besto, fikk vi ta det senere. Jeg mente jo ikke det, jeg ville klare det, men følte meg ikke klar og var like nervøs som om jeg jeg skulle på et dressurstevne .
I etterkant har jeg tenkt at "da har jeg jo kjent på en følelsen også" – rart at man kan “miste følelsen i beina” av ren nervøsitet. Det at jeg besto og fikk grønt kort, gjør jo at mine mål videre også er oppnåelig.
I 2018 skal jeg finne 4 hyggelige stevner å starte LC i, og i 2019 må jeg kvalifisere meg til en enkeltøvelse i NM for å være der og kjenne på følelsen.
Fra sprangdelen "Grønt kurs"
 |
| Foto: Dag Bøhren |
