Endelig egen hest: 

også publisert i "Dressur så klart"

Foto: Selfie

Jeg har drømt om hest siden jeg var tenåring, men da flyttet jeg til byen og så ikke for meg at det var mulig å drive med hest der. Av en eller annen grunn så trodde jeg at det kun var jålete miljøer – så isteden for egen hest, ble det ikke hest i det hele tatt. 

Jeg startet å ri i 1972 som 11 åring på Nesodden rideklubb hvor Marianne Heltzen var en av ridelærerne. Der var det relative kummerlige forhold. Kun utebane og en gammel buss å være i, men fine turområder var det – slik jeg husker det. Der var jeg med i noen få klubbmesterskap, uten at jeg presterte på noe særlig nivå. Skolehestene på den tiden var jo også noe for seg selv, og fjordingen Rie var ei sta frøken som visste å få viljen sin når hun hadde med uerfarne stellere å gjøre. Så det var starten…..

Jjeg tok en liten pause på 35 år før jeg fant Alna ridesenter og begynte med timer hos Lene Kragh og Wenche Johannesen. På Alna er de glad i fjordinger og jeg fikk også sansen for de gule. De passer meg godt da jeg selv ikke er så høy og heller ikke har så lange ben. Jeg ser på meg litt som en fjording :-) Etter 5 år på Alna kom jeg til et punkt hvor jeg begynte å få lyst til å “ha egen hest” og snuste lenge på foreryttermuligheter…men det er nå sånn da at i 90 % av de som ønsker seg forryttere, vil ha forryttere til turridning – og jeg liker meg best på bane :-)

For meg så var det et stort steg å kjøpe egen hest, men jeg kom til en konklusjon om at det må bli “nå eller aldri” så ble det NÅ og DET angrer jeg ikke på, selv om det ikke bare har vært en “dans på roser” hele veien. Først måtte jeg ha med meg en hestkyndig person til for å kjøpe hest, så jeg var så heldig at Marianne Wiker ble med. Det var ikke bare enkelt å finne det jeg ønsket meg: En trygg, snill, høflig hest med fremdrift.Som Marianne kom frem til at fjording – det er det rette, så da ble det fjording jeg lette etter. Jeg tenkte at en fjording på 10-12 år var riktig, men så fant jeg annonsen på Unik, en ung fjording med de egenskapene jeg ønsket meg og hadde fått en god grunnutdannelse hos Beate Letrud på idylliske Fåvang. Jeg hilste på henne og Beate et par ganger og deretter ble vi enige om at Unik og jeg skulle få en fremtid sammen. Det var også morsomt at når vi skrev under papirene, spurte Beate om jeg skulle ha en medeier, og plutselig ble min mann Dag også hesteeier.

Som han sier selv så eier han bakparten og hva kommer der? 

Unik er jo innkjørt så vi tenker tanken om at Dag og Unik skal bli kjørepartnere etterhvert, men vi rekker ikke alt med på en gang.